I dag hadde vi om spesialundervisning, og barn med spesielle behov. Mange eksperter har sakt at for å oppdage problemer så fort som mulig er det viktig å drive med systematisk testing, så tidelig som mulig av den enkelte elev. Hvis noen barn sliter veldig mye kan løsningen være å gå et klassetrinn om igjen. Dette synes jeg er bra. For at et barn skal kunne lære å utvikle seg er det nødt til å kunne det grunnleggende, som foreksempel å lese og skrive. Kan de ikke dette blir det bare vanskeligere og vanskeligere desto lengre opp i klassetrinnene barnet kommer.
Jeg har selv arbeidet som støttekontakt i 3 år og sett mange tilfeller av barn med ulke spesielle behov. I tilleg har mine foreldre alltid vært avlastningshjelp i helger, og de siste årene har de også vært fosterforeldre for en gutt som var 13 da vi fikk ham. Jeg synes derfor det er ekstra interressant å lære litt mer om de ulike diagnosene som disse barna har. Når vi satt i timen og snakket om det, kjente jeg igjen mye av det som det ble snakket om.
Når jeg begynte som støttekontakt fikk jeg et ark hvor det stod hvilken diagnose barnet hadde, men jeg hadde jo ingen kunnskaper om det. Jeg måtte lære barna å kjenne, og hvert eneste barn måtte takles på ulike måter. Noe fungerer på den ene, men ikke på den andre.
Noe som har sjokkert meg er hvor lett det kan være for et barn å lure systemet. Det barnet som mine foreldre er avlastningshjelpere for, lurte lærerne sine til å tro at hun kunne lese og skrive. De opdaget ikke dette før hun var i 14 års alderen. Jeg synes at det er litt rart at ingen har merket at hun verken kunne lese eller skrive. Da de endelig fant det ut gav de henne en lesepenn, og hun læret seg omsider å lese og skrive.
Noe annet vi snakket om i dag var at det mest økende problemet er sosiale og emosjonelle vansker. Dette overrasket meg ikke. Jeg tror dette skyldes utviklingen i samfunnet, hvor foreldrene er mye på jobb, skilsmisser og at barna rett og slett ikke får den oppmerksomheten og kjærligheten de trenger. Symtomer på dette kan være at barnet har dårlig selvbilde, eller at barne driver med underyting. Det gjør rett og slett ikke så godt som det kan helt bevisst. Dette kan være et rop om oppmerksomhet eller hjelp fra barnets side.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Du skriver om mykje viktige moment ida, og mange av dei kan eg kjenna meg igjen i frå i tidligare opplevingar.
Eg har jobba som støttekontakt, assistent og vikar på 2-3 ulike skular her på Stord. Spesielt som assistent på ein ungdomsskule hadde eg med 1-2 elevar som hadde åtferdsproblem. Eine eleven hadde ADHD, men eg fekk ingen informasjon eller tips om korleis eg skulle behandla ulike situsjonar som kunne oppstå. Slike ting finn eg lite bra, då elevar med slike diagnosar bør få hjelp av folk som veit kva dei driv med og har kunnskapar om det. Eg syntes sjølv tida mi med denne eleven gjekk greit, sjølv om eg ikkje fekk "betra åtferden " hans.
Eit anna tilfelle gjeld ein elev som ikkje fekk nokon diagnose. her syntes eg dine refleksjonar om notidas samfunn og dens påverknad kjem godt inn. Denne eleven var prega av ulike gale tankar, frå media, i form av film og blader. Slike ting kan ein ikkje alltid styra, men eg ser jo at dette burde vore tatt grep om på eit tidligare stadium.
Tilpassa opplæring er utruleg viktig, og må gjerast så tidleg som mogleg med den aktuelle eleven. Det krever at læraren "er til stades", at dialogen med foreldra er nær og god, men ikkje minst at ein må følge med i tida i den kulturen og samfunnet som påverkar oss kvar dag, og ikkje henga fast i konservative arbeidsvanar og gløyme notida.
Hei, Ida og Håvard. Kjekt å lese innlegget ditt Ida. Håvard har visst ikkje fått med seg at me no skal vera kritisk venn til den som er to etter oss, i den andre klassen. Så eg let dykk vera her og går til Ingrid, som Håvard eigentleg skulle vera kritisk venn til no framover. Lykke til!
Grethe.
Legg inn en kommentar